Fordi disiplene hadde opplevd fremgang i arbeidet, var det fare for at de skulle stole på seg selv, at de kunne nære åndelig hovmod og på den måten falle for Satans fristelser. En stor gjerning lå foran dem, og fremfor alt måtte de lære at deres styrke ikke var i dem selv, men i Gud. Likesom Moses i Sinai-ørkenen, som David blant fjellene i Judea eller Elia ved bekken Krit, trengte disiplene å komme bort fra sin travle virksomhet, og ha samfunn med Jesus, med naturen og med hverandre.