Helt fra første stund hadde Jesus latt være å gi sine etterfølgere noe håp om jordisk belønning. Til en som kom og ønsket å bli hans disippel, sa han: «Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på.»1 Hvis menneskene hadde kunnet få både verden og Kristus, ville mange ha fulgt ham. Men en slik tjeneste kunne han ikke ta imot. Av dem som nå hadde sluttet seg til ham, var det mange som hadde latt seg lokke av håpet om et verdslig rike. Disse måtte rives ut av villfarelsen. Den dype åndelige lærdom i miraklet med brødene var ikke blitt forstått. Dette måtte gjøres klart, og denne nye åpenbaring ville medføre en hardere prøve.