Samme morgen hadde presten utført seremonien som skulle minne om den gangen det ble slått på klippen i ørkenen. Denne klippen var et symbol på ham som ved sin død ville få frelsens levende strømmer til å flyte ut til alle som tørster. Kristi ord var livets vann. I nærvær av denne store menneskemengden utleverte han seg selv til å bli slått for at livets vann skulle kunne flyte ut til verden. Ved å slå Kristus tenkte Satan at han kunne ødelegge livets fyrste. Men fra klippen som ble slått, strømmet det ut levende vann. Idet Jesus talte slik til folket, ble hjertene grepet av en merkelig ærefrykt, og mange var klar til å utbryte likesom kvinnen fra Samaria: «Herre, gi meg av dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen.»