De som var med til høytiden, feiret begivenheten med lovsang og takk til Gud. Like forut for denne festen inntraff den store soningsdagen da folket, etter at de hadde bekjent sine synder, mottok erklæring om at de hadde fred med Gud. Slik var alt lagt til rette for en gledens høytid. «Pris Herren, for han er god, hans miskunn varer til evig tid!»2 Slik lød den jublende sangen mens all slags musikk blandet med hosianna-rop gav tonefølge til fellessangen. Templet var midtpunktet for den glede som gjennomstrømmet alle. Her foregikk de inntrykksfulle offerseremoniene. På begge sider av marmortrappen opp til den hellige bygningen var levittenes kor oppstilt. Det ledet sangen under gudstjenesten. De mange som tilbad, svingte sine palme- og myrtegrener og tok del i sangen. Den forplantet seg til nær og fjern, inntil høydedragene rundt omkring gjenlød av lovprisning.