Navnet til dette hjelpeløse lille barnet ble skrevet inn i Israels ættelister. Ved det ble han erklært å være vår bror, han som var den falne menneskehetens håp. Barnet som løsepengene var blitt betalt for, var han som selv skulle betale løsesummen for hele verdens synd. Han var den sanne, store «prest over Guds hus». Han var overhodet for «et prestedømme som ikke tar slutt». Han var talsmannen ved «Majestetens høyre hånd i det høye».6