Når Jesus drøyde med å komme til Lasarus, var det også med tanke på dem som ikke hadde tatt imot ham. Han drøyde for å kunne gi sitt trassige og vantro folk enda et bevis på at han virkelig var «oppstandelsen og livet», ved å reise Lasarus opp fra dødens søvn. Han ville nødig gi opp alt håp for folket, de stakkars villfarne får av Israels hus. Hans hjerte var i ferd med å bli knust når han tenkte på hvor forherdet de var. I sin miskunn ville han gi dem enda et vitnesbyrd om at han var gjenoppretteren, den eneste som kunne bringe liv og udødelighet frem i lyset. Dette skulle være et bevis som prestene ikke kunne mistolke. Derfor drøyde han med å dra til Betania. Da han reiste Lasarus opp fra de døde, utførte han det største av alle sine mirakler. Dette var Guds segl på hans gjerning og hans krav på guddommelighet.