Hans liv hadde vært preget av hån og forfølgelse. Han ble drevet bort fra Betlehem av en avindsyk konge. Av sitt eget folk i Nasaret ble han forkastet, og uten grunn dømt til døden i Jerusalem. Sammen med sine få trofaste etterfølgere fant han et midlertidig oppholdssted i en fremmed by. Han som alltid ble rørt over menneskers ulykke, som helbredet de syke, gav blinde syn, døve hørsel og de stumme evnen til å snakke, som mettet de sultne og trøstet dem som sørget, ble drevet bort fra det folket han hadde arbeidet for å frelse. Han gikk på skumhvite bølger, og med et ord fikk han den opprørte sjøen til å være stille. Han drev ut demoner som erkjente at han var Guds Sønn før de forlot sitt bytte. Han vekket døde opp, og han trollbandt tusener ved den visdom han la for dagen. Men han var ute av stand til å nå hjertene hos dem som var forblindet av fordom og hat, de som hårdnakket forkastet lyset. Joh 11, 47-54