De romerske tjenestemennene ble tause og stille. Selv om de var fremmede for guddommelig påvirkning, følte de seg nå så grepet som aldri før. I Jesu rolige ansikt, som var preget av høytidelig alvor, så de kjærlighet, velvilje og stille verdighet. De følte seg dratt til ham på en måte som de ikke selv forstod. I stedet for å arrestere Jesus var de mer innstilt på å hylle ham. Henvendt til prestene og rådsherrene la de ansvaret på dem for å ha skapt oppstyret. Ergerlige over nederlaget vendte disse lederne seg til folket med sine klagemål, mens de i sinne begynte å krangle seg imellom. |