Det hadde også oppstått et annet stridsspørsmål. Ved et festmåltid var det skikk og bruk at en tjener vasket gjestenes føtter, og ved denne anledningen var de vanlige forberedelser gjort. Vannkrukke, fat og håndkle var på plass, klart til fotvaskingen. Men det var ingen tjener til stede. Derfor var det disiplenes plikt å utføre denne handlingen. Men hver av disiplene gav etter for sin sårede stolthet og bestemte seg for at han ikke ville påta seg tjenerens rolle. Alle syntes å være uberørte og likegyldige som om det ikke angikk dem. De lot som om de var helt uvitende om at det var noe de burde gjøre. Ved sin taushet nektet de å ydmyke seg.