Når vi minnes Kristi ydmykelse for oss, blir tanke knyttet til tanke. Minner dukker opp, minner om Guds store godhet og om jordiske venners gunst og vennlighet. Glemte velsignelser, misbrukt barmhjertighet og ringeaktet godhet gjenkalles i erindringen. Bitterhetens røtter som har fortrengt kjærlighetens dyrebare plante, kommer for dagen. Karaktermangler, pliktforsømmelser, utakknemlighet mot Gud og kulde mot våre medmennesker kommer frem i erindringen. Vi ser synden i det lys som Gud ser den. Det er ikke selvtilfredshetens tanker som opptar oss, men en skånselløs selvransakelse og ydmykelse. Sinnet blir styrket til å bryte ned enhver skranke som har forårsaket uvennskap. Det blir slutt på onde tanker og ondt snakk. Synder blir bekjent og tilgitt. Kristi betvingende nåde trenger inn i sjelen, og Kristi kjærlighet knytter hjertene sammen i en velsignet enhet.