Når han nå visste om alt det han gikk i møte, ville det være naturlig om han var blitt overveldet av tanken på sin egen ydmykelse og lidelse. Men han så på de tolv som hadde vært med ham, som sine egne, disse som ville bli etterlatt for å kjempe i verden etter at hans skam, sorg og smerte var over. Hans tanker om hva han selv måtte lide var alltid knyttet til disiplene. Han tenkte ikke på seg selv. Hans omsorg for dem var det som først og fremst opptok ham.