Kort tid i forveien hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort. Med fast og sikker stemme hadde han sunget sine lovsanger. Han hadde talt ømt og oppmuntrende til disiplene. Nå var timen for mørkets makter kommet. Nå lød stemmen hans i kveldens stillhet, ikke med seiersklang, men fylt av menneskelig kval og angst. Hans ord nådde frem til de søvnige disiplene: «Min Far! Kan ikke dette beger gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la din vilje skje.»