Den første tanke hos disiplene var straks å gå bort til ham. Men han hadde pålagt dem å bli der for å våke og be. Da Jesus kom til dem, fant han dem fremdeles sovende. Igjen følte han en lengsel etter menneskelig fellesskap, etter å høre noen ord fra disiplene som ville gi lindring og bryte mørkets tryllemakt som holdt på å overmanne ham. Men øynene deres var tunge av søvn, og de visste ikke hva de skulle svare ham. De våknet av at han kom bort til dem. Da så de at ansiktet hans hadde spor av dødsangstens blodsvette. Dette skremte dem, for de forstod ikke hans sjelekval: «Han var verre tilredt enn noen mann og så ikke ut som et menneske.»5