Kristi sjeleangst opphørte ikke, men hans tungsinn og motløshet var borte. Stormen hadde ikke på noen måte avtatt, men han som den var rettet mot, var blitt styrket til å møte den. Han gikk frem, rolig og fattet. En himmelsk fred preget det blodmerkede ansiktet. Han hadde holdt ut det som ikke noe menneske noen gang kunne tåle, for han hadde smakt dødssmerten for hvert eneste menneske.