Kristi forfølgere hadde forsøkt å måle hans karakter med sin egen. De hadde fremstilt ham som en person som var like ussel som de selv var. Men bakenfor alt dette trengte et annet syn seg frem - noe som de en dag vil få se i all dets herlighet. Det var noen som skalv i Kristi nærhet. Mens den gemene hopen gikk frem og hånlig bøyde seg for ham, var det noen blant dem som gikk frem for å gjøre det samme, men de drog seg tause tilbake, fulle av frykt. Herodes følte seg skyldtynget. De siste stråler av barmhjertighetens lys skinte inn i det sinnet som var så forherdet av synd. Han følte at dette ikke var noe vanlig menneske, for det guddommelige brøt frem gjennom det menneskelige. Nettopp i den stund da Kristus var omringet av spottere, ekteskapsbrytere og mordere, følte Herodes at han så en Gud på hans trone.