Dette var det eneste som fanget Kristi oppmerksomhet. På tross av sine lidelser mens han bar verdens synd, var han ikke likegyldig når noen gav uttrykk for sorg. Han så på disse kvinnene med øm medlidenhet. De var ikke blant dem som trodde på ham. Han visste at de ikke klaget over hans skjebne fordi han var sendt fra Gud. Men de var grepet av menneskelig medynk. Han avviste ikke deres sympati. Den vakte bare en dypere medfølelse med dem. «Jerusalems døtre!» sa han. «Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn.» Fra det som nå skjedde omkring ham, så han fremover til tiden for Jerusalems ødeleggelse. Under det fryktelige som da skulle hende, ville de som nå gråt over ham, omkomme sammen med sine barn.