Da Kristus ropte: «Det er fullbrakt!» var prester i ferd med å gjøre tjeneste i templet. Det var tiden for kveldsofferet. Lammet, som var et symbol på Kristus, var ført frem for å slaktes. Kledd i sin betydningsfulle og vakre embetsdrakt stod øverstepresten med kniven løftet likesom Abraham da han skulle ofre sin sønn. Folket så på med spent oppmerksomhet. Men så rister og skjelver jorden, for Herren selv er nær. Med en spjærende lyd blir det indre forhenget i templet av en usynlig hånd revet i to fra øverst til nederst. Det stedet som en gang var fylt av Guds nærvær, ligger nå åpent for mengdens blikk. På dette stedet hadde den hellige sjekina dvelt.