Likesom blodet av det lammet som var slaktet, beskyttet hjemmene i Israel, skulle Kristi blod frelse dem. Men det kunne bare skje ved at de i tro gjorde hans liv til sitt eget. Den symbolske gudstjenesten hadde bare verdi hvis den rettet menighetens tanker til Kristus som deres personlige frelser. Gud ønsket at de under bønn skulle granske og tenke over Kristi misjon. Men da folkeskarene forlot Jerusalem, ble de så opptatt av reisen og det sosiale samvær, at de glemte gudstjenesten de hadde vært med til. Jesus følte seg ikke hjemme i deres selskap.