Påskefeiringen begynte med den hebraiske nasjonens fødsel. Det var den siste kvelden under trelldommen i Egypt, og det hadde ikke vist seg noe tegn til utfrielse. Da befalte Gud at de skulle gjøre seg klar til øyeblikkelig å dra bort. Han hadde varslet farao om den siste straffedom over egypterne, og han påla hebreerne å samle familiene i sine egne hjem. Blodet av lammet som var slaktet, skulle strykes på dørstolpene. Så skulle de spise lammet, stekt og med usyret brød og bitre urter. «Når dere spiser det,» sa Gud, «må dere ha belte om livet, sko på føttene og stav i hånden, og dere skal spise det i hast! Det er påskehelg for Herren.» Ved midnatt ble alle førstefødte blant egypterne slått i hjel. Da sendte kongen dette budskapet til Israel: «Gjør dere i stand og dra bort fra mitt land .... Gå av sted og hold den gudstjenesten som dere har talt om!» Hebreerne drog ut fra Egypt som et selvstendig folk. Herren hadde befalt at påsken skulle holdes hvert år. Og han sa: «Når barna deres spør hva dette er for en skikk, skal dere svare: Det er påskeoffer til Herren, fordi han gikk forbi israelittenes hus i Egypt da han slo egypterne.»2 Slik skulle denne underfulle befrielsen bli fortalt fra slekt til slekt.