Prestene og rådsherrene gikk i stadig frykt for at de ute på gaten eller hjemme hos seg selv skulle komme til å stå ansikt til ansikt med Kristus. De følte at de ikke var trygge noe sted. Et hvilket som helst stengsel ville være en dårlig beskyttelse overfor Guds Sønn. Dag og natt stod den fryktelige hendelsen i domshallen for dem, da de hadde ropt: «La hans blod komme over oss og våre barn!»3 Aldri ville minnet om dette forsvinne fra deres sinn. Aldri mer ville de kunne sove i fred.