Guds kjærlighet kunne ikke slå seg til ro. Den er rørt i sitt innerste for menneskenes skyld, og englene undrer seg over en slik overfladisk takknemlighet hos dem som har vært gjenstand for en så stor kjærlighet. Himmelen føler seg krenket over den likegyldighet som utvises når det gjelder menneskers frelse. Ønsker vi å vite hvordan Kristus ser på dette? Hvordan ville en far og en mor føle hvis de visste at deres barn som var blitt borte i kulden og snøen, var blitt overlatt til å omkomme av dem som gikk forbi, og som kunne ha reddet det? Ville det ikke bli en fryktelig sorg for dem, og årsak til ustyrlig harme? Ville de ikke fordømme disse morderne "med en harme like brennende som deres tårer, og like intens som deres kjærlighet?