Disiplene fryktet ikke lenger for fremtiden. De visste at Jesus var i himmelen, og at han fremdeles hadde omsorg for dem. De visste at de hadde en venn ved Guds trone, og de var ivrige etter å legge frem sine ønsker og behov for Faderen i Jesu navn. I høytidelig ærefrykt bad de til Gud, mens de gjentok forsikringen: «Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så deres glede kan være fullkommen.» Stadig høyere rakte de troens hånd med denne sterke begrunnelse: «Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss.»5 Pinsefesten brakte dem en fylde av glede og trøst ved Den Hellige Ånd, slik som Kristus hadde lovt.