Kristus hadde oppholdt seg i verden i tretti tre år. Han hadde holdt ut forakt, hån og spott. Han var blitt forkastet og korsfestet. Idet han nå er i ferd med å stige opp til herlighetens trone, og han tenker på utakknemligheten fra de menneskene han kom for å frelse, vil han ikke da trekke sin sympati og kjærlighet tilbake fra dem? Vil ikke hans hengivenhet nå rette seg mot de sfærer hvor han blir verdsatt, der syndfrie engler venter på å utføre det han ber dem om? Nei! Han gir dette løfte til disse kjære som han etterlater på jorden: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»2