Da David måtte flykte ut i ødemarken på grunn av Sauls sjalusi, ble han avskåret fra menneskers hjelp og måtte stole mer på Gud. Livet i ødemarken var preget av usikkerhet og uro, han var stadig i fare og ofte på flukt. Alt dette, men også den slags menn som kom til ham i ødemarken, krevde at han viste streng selvdisiplin. Disse opplevelsene vekket og utviklet evnen til å omgås mennesker, han lærte å hate urett og vise medfølelse med de undertrykte. År med venting og farer lærte David å finne sin trøst, sin støtte og sitt liv i Gud. Han lærte at det bare var ved Guds makt at tronen kunne bli hans, og det var bare i hans visdom han kunne herske med klokskap. Fordi han hadde lært i motgangens og sorgens skole, fikk David dette ryktet - som senere ble skadet av hans store synd - at han "gjorde rett og rettferd mot hele sitt folk" (2 SAM 8.15).