Han hadde vært folkets stolthet, og nå fulgte de der han førte an. Enda han angret senere i livet, forhindret ikke det at ondskapen han hadde plantet, bar frukt. Den disiplin og opplæring som Gud hadde fastsatt for Israel, skulle på alle livets områder skille dem ut fra andre folkeslag. Denne egenarten burde de sett på som en særlig forrett og velsignelse, men de mislikte den. De ville heller ha hedningenes nytelsessyke og tomme prakt enn den enkelhet og selvbeherskelse som må til for å nå den høyeste utvikling. De ønsket å være som «de andre folkene» (1 Sam 8,5). Guds undervisningsopplegg ble lagt til side. De forkastet hans autoritet.