Vantro og likegyldighet overfor Herrens befalinger påførte israelittene fristelser som få av dem maktet å stå imot. De slo seg ned i Kanaan, men «de utryddet ikke folkene i landet, som Herren hadde befalt dem, men blandet seg med andre folk og lærte å gjøre som de. De dyrket deres avgudsbilder, og de ble en snare for dem.» Deres hjerte var ikke rett med Gud, og «de var ikke tro mot hans pakt. Men han var barmhjertig; han tilgav synden og gjorde ikke ende på dem. Gang på gang holdt han vreden tilbake... Han husket at de bare var mennesker, et vindpust som farer av sted og blir borte» (Sal 106.34-36; 78.37-39).