Til tross for alt det Jesus i sin kjærlighet hadde gjort, klarte han ikke å berge Judas. Men de andre disiplene skulle alltid komme til å minnes dette eksemplet på kjærlighet og tålmodighet når de hadde å gjøre med mennesker som var utsatt for fristelser og villfarelse. Og det lærte dem mer. Da Jesus valgte ut de tolv, var det disiplene som ønsket at Judas skulle være en av dem. Han var mer verdensvant enn dem, han var skarpsindig og en handlingens mann og hadde høye tanker om sine egne evner, og han klarte å få disiplene til å syntes det samme om ham. Men de arbeidsmetodene han ville ha Kristus til å innføre, var bygd på prinsipper som var egnet til å oppnå anerkjennelse og ære i verden. Følgen av disse ønskene i Judas liv bidro til at disiplene skjønte forskjellen på selvforfremmelsens prinsipp og Kristi prinsipper om ydmykhet og selvoppofrelse. I Judas skjebne så de det endelige resultatet av å søke sitt eget.