Dersom barna ville være mer fortrolige med sine foreldre, dersom de ville betro seg til dem og lette sine egne byrder ved å fortelle dem om sine gleder og sorger, ville de ha spart seg selv for mang en fremtidig hjertesorg. Når de er for forvirret til å vite hva som er riktig, burde de legge saken akkurat slik som de oppfatter den, frem for sine foreldre og spørre dem om råd. Hvem er vel bedre egnet til å peke på deres farer enn gudhengivne foreldre? Hvem kan vel forstå deres spesielle sinnelag bedre enn de?