Apostelen Paulus betraktet dovenskap som synd. Han lærte seg fullt ut å lage telt, og på samme tid som han reiste rundt og prekte, arbeidet han ofte i dette håndverket for å underholde seg selv og andre. Paulus anså ikke den tiden han brukte på denne måten, som tapt. I sitt arbeid kom apostelen i kontakt med en klasse mennesker som han ikke kunne ha nådd på annen måte. Han viste vennene sine at det er en gave fra Gud å være flink med hendene. Han lærte dem at Gud skal bli æret også i hverdagslivets strev. De slitte hendene hans forringet ikke på noen måte kraften i de inderlige appellene han ga som en kristen forkynner.