Men når det umiddelbare nærvær av Guds Ånd ikke blir merket så levende, og sinnet blir opptatt av de timelige gjøremål i livet, blir de fristet til å tvile på om den forpliktelsen de frivillig tok på seg, er gyldig. Når de gir etter for Satans innskytelse, kommer de til den slutningen at det blir øvd unødvendig press på dem, at de handlet under den stemningen som rådet ved anledningen, at kravet om midler til bruk i Guds verk ble overdrevet, og at de ble overtalt til å gi løfter under falske forutsetninger uten at de fullt ut forsto saken. Derfor vil de gjerne bli fritatt. Har predikantene myndighet til å ta imot deres unnskyldninger og si: "Det vil ikke bli krevd av deg at du oppfyller ditt løfte. Du er løst fra det? Hvis de drister seg til det, får de del i den synden som den som unndrar seg, er skyldig i. . . .