Den andre dagen på hans vandring nærmer seg avslutningen. Han er trett, sulten og hjemløs og føler seg forlatt av Gud. Han vet at han selv er skyld i dette på grunn av sin egen feilaktige handlemåte. Mørke skyer av tvil slutter seg om ham, og han føler at han er en utstøtt. Hans hjerte blir fylt med en ubeskrivelig redsel, og han våger nesten ikke å be. Men så fullstendig ensom er han at han føler trang til å bli beskyttet av Gud, en følelse sterkere enn noen gang tidligere. Han gråter og bekjenner sin synd for Gud og bønnfaller ham om et eller annet synlig bevis for at han ikke helt har forlatt ham. Men hans. sorgtunge hjerte finner ingen lindring. Han har mistet all tillit til seg selv, og han er redd for at hans fedres Gud har støtt ham bort. Men i sin nåde ynkes Gud over den forlatte, sørgende mannen som tar en sten til hodepute og bare har himmelens hvelv til dekke.