De som forsømmer en bevisst plikt ved at de ikke retter seg etter Guds krav til dem her i livet, og som beroliger sin samvittighet med at de ved et testamente har til hensikt å dele ut sine midler etter døden, kommer ikke til å få noe velbehagelig ord av sin Mester, og heller ikke får de noen lønn. De øvde ingen selvfornektelse, men holdt egenkjærlig fast på midlene sine så lenge de kunne, og ga først slipp på dem da døden kalte dem bort. Det som mange har i tanke å utsette til døden nærmer seg, ville de, hvis de i sannhet var kristne, gjøre mens de ennå var i live. De ville hellige seg selv og sine eiendeler til Gud, og de ville være tilfreds med at de hadde gjort sin plikt. Hvis de selv oppfylte sitt testamente, kunne de personlig etterkomme Guds krav i stedet for å overføre ansvaret til andre.