Men mange som bekjenner seg til å være kristne, venter med å etterkomme Jesu krav i livet og håner ham ved å gi ham en ubetydelig almisse når de dør. Alle som tilhører denne klassen, bør huske på at dette bedrag overfor Gud ikke er en overilet handling, men en vel overveid plan som de innleder med en erklæring at de er "ved sans og samling". Etter at de har bedratt Guds sak i sin levetid, lar de bedraget fortsette etter sin død. Og det gjør de med det fulle samtykke av alle sine sjelsevner. Et slikt testamente slår mange seg til tåls med som en pute å hvile på i dødens stund. Deres testamente utgjør en del av deres forberedelse til døden og blir opprettet for at deres eiendeler ikke skal forstyrre dem i deres siste timer. Kan slike med glede oppholde seg ved det kravet som vil bli stilt til dem om å avlegge regnskap for deres husholdning?