Det er andre som vil gjøre så lite som mulig. De hoper opp sine skatter eller ødsler bort midler på seg selv, mens de motstrebende gir en sparsom almisse til støtte for Guds sak. Gir de Herren et løfte, angrer de det etterpå og vil slippe å betale det så lenge som mulig, om ikke for alltid. Tienden sin gjør de så liten som mulig. Det er som om de er redde for at det de gir tilbake til Gud, er bortkastet. Våre forskjellige institusjoner kan være svært forlegne for midler, men denne klasse mennesker handler som om det var likegyldig for dem om de klarer seg eller ikke. Og likevel er disse anstaltene Guds redskaper som skal være med på å opplyse verden.