Mange gir til kjenne en unødig ømfintlighet i denne saken. De har følelsen av at de går inn på forbuden grunn når de i samtale med de eldre eller med syke bringer spørsmålet om deres formue på bane for å få vite hvordan de har tenkt å disponere den. Men denne plikten er like hellig som plikten til å forkynne Guds ord for å frelse sjeler. Her er en mann med Guds penger eller eiendom i sine hender. Snart skal hans forvalterskap gjennomgå en forandring. Vil han la de midler Gud har lånt ham til å bli brukt i hans verk, bli lagt i ugudelige menneskers hender bare fordi disse er hans slektninger? Bør ikke kristne menn av hensyn til vedkommendes fremtidige velferd så vel som til Guds sak interessere seg for og betrakte det som maktpåliggende at vedkommende treffer en riktig ordning med sin herres penger, med de talenter han hadde fått til låns så de skulle brukes på en klok måte? Vil hans brødre stå og se på at han forlater dette liv og på samme tid bedrar Guds forrådshus? Det ville være et fryktelig tap for ham selv og for saken. For når han overlater sine talenter i hendene på dem som ikke har noen respekt for Guds sannhet, vil han på alle måter legge dem i et tørkle og gjemme dem i jorden.