De som lenge har vært ansatt ved våre institusjoner, bør nå være ansvarlige arbeidere, pålitelige på hvert sted, like tro i sin plikt som kompasset trofast peker mot polen. Hvis de hadde utnyttet sine anledninger på rette måte, kunne de nå ha eid en symmetrisk karakter og en dyp, levende, kristelig erfaring. Men noen av disse arbeiderne har skilt seg fra Gud. Religionen blir lagt til side. Den er ikke blitt et livsprinsipp som de omhyggelig verner om hvor som helst de ferdes, og i hvilket selskap de enn kommer, og som viser seg å være et anker for sjelen. Jeg skulle ønske at alle arbeiderne nøye ville tenke over at fremgang her i livet og det å oppnå det kommende liv for en stor del avhenger av troskap i små ting. De som trakter etter høyere ansvar, bør vise troskap når de gjør sin plikt akkurat der Gud har satt dem.