Apostelen formaner de kristne til ikke å skikke seg etter verden, men å bli forvandlet ved fornyelsen av sitt sinn, "så I kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne". Rom. 12, 2. Men mange som bekjenner seg til å være Guds barn, betenker seg ikke på å skikke seg lik med verden når det gjelder å bruke gull og perler og kostbare klær. De som er for samvittighetsfulle til å bruke slike ting, blir betraktet som smålige, overtroiske og endog fanatiske. Men det er Gud som nedlater seg til å gi oss disse forskriftene. De er erklæringer fra den evige Visdommen, og de som unnlater å ta hensyn til dem, gjør det på eget ansvar og må selv betale prisen. De som klynger seg til de prydelsene Guds Ord forbyr, er stolte og forfengelige i hjertet. De ønsker å vekke oppmerksomhet. Deres klær sier: Se på meg! Vis deres beundring! Den forfengeligheten som er uatskillelig knyttet til den menneskelige naturen, vokser stadig når den slik blir tilfredsstilt. Hvis man i sitt sinn holder fast ved å ville behage Gud alene, hører enhver unødig prydelse av legemet opp.