I gammel tid var det ikke tillatt for barna å gifte seg uten samtykke fra foreldrene. Det var foreldrene som valgte ektefelle for barna. Hvis barn giftet seg på eget ansvar, ble det betraktet som en forbrytelse. Saken ble først lagt frem for foreldrene, og de skulle overveie om den som skulle komme i et så nært slektskap til dem, var verdig eller ikke, og om de to ville kunne forsørge en familie. Foreldrene betraktet det som noe av største betydning at de som tilba den sanne Gud, ikke giftet seg med noen fra et folk som dyrket avguder, for at deres familier ikke skulle bli ført vekk fra Gud. Selv etter at barna hadde giftet seg, sto de under den høytideligste forpliktelse overfor sine foreldre. Deres [barnas] dømmekraft ble ikke betraktet som nok uten foreldrenes råd, og det ble forlangt at de skulle respektere og lyde deres ønsker, dersom da disse ikke var i strid med Guds krav.