Å vandre i tro
Mørkets makter samler seg omkring sjelen og lukker Jesus ute for vårt syn. Og til tider kan vi bare vente med sorg og forbauselse til skyen går forbi. Slike stunder er ofte fryktelige. Håpet syntes å svikte, og vi blir grepet av fortvilelse. I disse fryktelige stunder må vi lære å ha tillit, og å forlate oss fullt og helt på forsoningens fortjeneste og i all vår hjelpeløse uverdighet kaste oss på den korsfestede og oppstandne frelsers fortjeneste. Vi skal aldri gå fortapt når vi gjør dette - aldri! Når lyset skinner på vår sti, er det ikke noe stort i det å være sterk i nådens kraft. Men å vente tålmodig i håp når skyer omgir oss, når alt er mørkt, krever en tro og en underkastelse som gjør at vår vilje blir oppslukt av Guds vilje. Vi blir altfor fort motløse, og vi roper alvorlig til Gud om at prøven må bli tatt fra oss, når vi heller burde be inderlig om tålmodighet til å holde ut og om nåde til å vinne seier.