Barna bør ganske tidlig læres opp til å gjøre nytte, til å hjelpe seg selv og til å hjelpe andre. Mange døtre i våre dager kan uten samvittighetsnag se på at deres mødre. sliter, lager mat, vasker eller stryker mens de sitter i dagligstuen og leser historier, strikker, hekler eller broderer. Deres hjerter er ufølsomme som en sten. Men hvor stammer dette ondet fra? Hvem er det som i alminnelighet mest kan klandres i dette tilfelle? De stakkars, bedratte foreldrene. De ser ikke hva som er best for barnas fremtid, og i sin misforståtte hengivenhet lar de dem sitte ledige eller lar dem gjøre noe som har liten betydning og ikke krever noen anstrengelse av sinn eller muskler. Og så unnskylder de sine likegyldige døtre fordi de et svakelige. Hvorfor er de blitt svakelige? Skylden ligger i mange tilfelle i foreldrenes uriktige fremgangsmåte. En passende mengde kroppslig arbeid i huset ville bedre på tilstanden både i sinn og legeme. Men barna får ikke anledning til dette på grunn av falske forestillinger, helt til de blir uvillige til å arbeide. Det er ubehagelig og stemmer ikke overens med deres syn på hva som er fint. Det blir ansett for upassende og endog for grovt for en dame å vaske opp, stryke eller stå over vaskebaljen. Slik er den moderne opplæring barna får i denne ulykksalige tidsalder.