For noens vedkommende ser det ut til at kjennskapet til deres sanne tilstand er skjult for dem. De ser sannheten, men innser ikke dens betydning eller dens krav. De hører sannheten, men forstår den ikke fullt ut, fordi de ikke retter sitt liv etter den. Derfor blir de ikke helliget ved å lyde den. Og likevel hviler de så ubekymret og vel fornøyd som om skystøtten om dagen og ildstøtten om natten gikk foran dem som tegn på Guds velbehag. De bekjenner seg til å kjenne Gud, men i gjerninger fornekter de ham. De regner seg for å være hans utvalgte eiendomsfolk, men hans nærvær og kraft til fullt ut å frelse kommer sjelden til syne blant dem. Hvor stort er ikke mørket hos slike! Men de vet det ikke. Lyset skinner, men de fatter det ikke. Ingen større forblindelse kan bedra menneskers sinn enn den som får dem til å tro at de er på rett vei og at Gud godkjenner deres gjerninger når de synder mot ham. De forveksler gudfryktighetens skinn med dens ånd og kraft. De mener de er rike og ikke trenger til noe, mens de er elendige og jammerlige og fattige og blinde og nakne og trenger alt.