David la merke til at enda noen i sin manndoms styrke hadde vært rettferdige, så de ut til å miste sin selvbeherskelse når alderdommen meldte seg. Satan trengte inn og tok ledelsen av deres sinn og gjorde dem hvileløse og misnøyde. Han så at mange av de gamle syntes å være forlatt av Gud og utsatte seg for latter og spott fra Guds fiender. David ble dypt grepet. Det gjorde ham vondt når han så frem til den tid da han skulle bli gammel. Han var redd for at Gud skulle forlate ham, og at han ville bli like ulykkelig som de andre gamle. Han hadde lagt merke til deres liv, og kanskje også han kunne bli overlatt til spott fra Herrens fiender. Med denne byrden på seg ber han alvorlig: "Forkast meg ikke i alderdommens tid forlat meg ikke når min kraft forgår!" "Gud, du har lært meg det fra min ungdom av, og inntil nå kunngjør jeg dine undergjerninger. Forlat meg da heller ikke inntil alderdommen og de grå hår, Gud inntil jeg får kunngjort din arm for etterslekten." Sal. 71, 9. 17. 18. David følte hvor nødvendig det er å være på vakt mot de onder som følger med alderdommen.