Det finnes mennesker med en sykelig innbilning. For dem er religionen en tyrann som hersker over dem som med et jernspir. Slike mennesker sørger alltid over sin fordervelse og stønner under innbilt ondt. Kjærlighet finnes ikke i hjertene deres. Det er stadig en mørk sky i deres ansikter. Den uskyldige latteren hos de unge eller hos noen annen virker som kulde på dem. De betrakter all atspredelse eller fornøyelse som synd og mener at sinnet stadig må være opparbeidet nettopp til et slikt strengt, alvorlig punkt. Dette er den ene ytterlighet. Andre mener at tankene alltid må anspennes for å finne på nye fornøyelser og atspredelser for at en kan oppnå helse. De læres opp til å stole på spenning og er urolige når denne ikke er til stede. Slike er ikke sanne kristne. De går til en annen ytterlighet.