Mennesker var villige til å underkaste seg selvfornektelse og disiplin for å kunne løpe og oppnå en forgjengelig krans som skulle forgå i-løpet av en dag og bare var et tegn på ære fra dødelige vesener her nede. Men vi skal ta del i det løpet som ved avslutningen sikrer oss udødelighetens krans og et evig liv. Ja, en langt større og evig vekt av herlighet skal bli gitt oss som seierspris når løpet er fullført. Vi skal få en seierskrans, sier apostelen, som er "uforgjengelig". Og dersom de som tok del i dette løpet her på jorden for å få en timelig krans, kunne være avholdende i alt, kan da ikke også vi være det, vi som har en uforgjengelig krans i vente, en evig vekt av herlighet og er liv som holder mål med Guds liv? Skal da ikke vi som er blitt så sterkt ansporet, "med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt, idet vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus"? Heb. 12, 1. 2. Han har pekt ut veien for oss og merket den helt igjennom med sine egne fotspor. Det er den veien han vandret, og sammen med ham kan vi oppleve selvfornektelsen og lidelsen og gå på den samme stien som er merket med hans eget blod.