Å, har det vel noen gang vært en lidelse og sorg lik den som den døende Frelser utholdt? Det var følelsen av Faderens mishag som gjorde hans kalk så bitter. Der var ikke legemlig lidelse som så fort gjorde ende på Kristi liv på korset. Det var den knusende vekt av verdens synder og følelsen av Faderens vrede. Faderens herlighet og styrkende nærvær hadde forlatt ham, og fortvilelsen tynget ham med sin knusende vekt av mørke og tvang frem fra hans bleke, skjelvende lepper det angstfulle ropet: "Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt meg?" Matt. 27, 46.