Jesus hadde i forening med Faderen skapt verden. Bare blinde og bedratte mennesker kan forbli ufølsomme under Guds Sønns kvalfulle lidelser. Ypersteprestene og de eldste håner Guds kjære Sønn i hans kvaler i dødens stund. Men den livløse natur sukker i medfølelse med sin blødende, døende skaper. Jorden skjelver. Solen nekter å betrakte denne scenen. Himmelen kler seg i sort. Engler har vært vitne til synet av lidelsen helt til de ikke klarer å se mer, og skjuler sitt åsyn for det fryktelige skue. Kristus holder på å dø! Han er i fortvilelse! Faderens begunstigende smil er borte, og engler får ikke lov å opplyse mørket i denne fryktelige timen. De kan bare med forferdelse se at deres elskede befalingsmann, himmelens Majestet, lider straffen for menneskenes overtredelse av Faderens lov.