Ned i dypet
Guds døende Sønn ble endog anfektet av tvil. Han kunne ikke se gjennom gravens porter. Ikke noe lyst håp viste ham hans utgang av graven som seierherre eller Faderens godkjennelse av hans offer. Guds Sønn skulle i fullt mål merke synden i hele dens fryktelighet. Faderens mishag over synden sammen med dens straff, som er døden, var det eneste han kunne oppfatte i dette fryktelige mørke. Han ble fristet til å frykte for at synden var så anstøtelig i Faderens øyne at han ikke kunne bli forsont med sin Sønn. Den voldsomme følelsen av at hans egen Far for alltid hadde forlatt ham, var årsak til det gjennomtrengende ropet fra korset: "Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt meg?" Matt. 27, 46.