Mens han i sine dødskvaler oppgir sitt dyrebare liv, har han bare troen å holde seg til, og må bare stole på ham som det alltid har vært hans glede å lyde. Ingen klare, lyse håpets stråler oppmuntrer ham fra noen kant. Alt er innhyllet i trykkende mørke. I dette fryktelige mørke, som en medfølende natur føler, tømmer Gjenløseren den hemmelighetsfulle kalken helt til bermen. Han blir endog berøvet det lyse håp og tilliten til den seier som i fremtiden skal bli hans del, og han roper med høy røst: "Fader! i dine hender overgir jeg min ånd!" Luk. 23, 46. Han kjenner sin Faders karakter, hans rettferdighet, hans barmhjertighet og hans store kjærlighet, og i underkastelse faller han i hans hender. Under naturens krampetrekninger hører de forferdede tilskuerne de ordene som i dødsøyeblikket lød fra Mannen på Golgata.