Men kroppslig smerte var bare en liten del av de lidelser Guds kjære Sønn måtte gå igjennom. Verdens synder så vel som følelsen av Faderens vrede hvilte på ham da han led straffen for overtredelse av loven. Det var dette som knuste hans guddommelige sjel. Det som brakte fortvilelse over ham, var at Faderen skjulte sitt åsyn, en følelse av at hans egen kjære Far hadde forlatt ham. Det skillet som synden brakte mellom Gud og mennesket, ble i fullt mål erkjent og dypt følt av det uskyldige, lidende Gud-mennesket på Golgata. Han ble trengt av mørkets makter. Han hadde ikke en eneste lysstråle til å lyse over fremtiden. Og han kjempet mot Satans makt, mot ham som erklærte at han hadde Kristus i sin vold, at han var Guds Sønn overlegen i styrke, at Faderen hadde fornektet sin Sønn, og at Kristus like lite som han selv lenger sto i yndest hos Gud. Dersom han virkelig fremdeles nøt Guds velbehag, hvorfor skulle han da behøve å dø? Gud kunne jo frelse ham fra døden.