Fordi det menneskelige var i ham, følte han trang til å bli styrket av sin far. Han hadde utvalgte steder for bønn. Han likte å ha samfunn med sin far ute i ensomheten mellom fjellene. Ved denne religionsøvelsen ble hans hellige, menneskelige sjel styrket til dagens prøvelser og plikter. Vår Frelser tok selv del i vår trang og våre skrøpeligheter. Hans bønner og påkallelser lød om nettene når han søkte sin Far om nye forråd av kraft, for at han måtte kunne tre frem styrket, opplivet og utrustet til plikter og prøvelser. Han er vårt eksempel i alle ting. Han er en bror i våre skrøpeligheter, men er ikke i besittelse av de samme lidenskaper. Som den syndfrie vek hans natur tilbake fra det onde. Han holdt ut i kamper og sjelekval i en syndig verden. Hans menneskelighet gjorde bønn til en nødvendighet og en forrett. Han trengte all den sterke, guddommelige støtte og trøst som hans far var beredt til å gi ham - han som til beste for menneskene hadde forlatt himmelens gleder og valgt sitt hjem i en kald og utakknemlig verden. Kristus fant trøst og glede i samfunnet med sin Far. Her kunne han tømme sitt hjerte for de sorger som trykket ham. Han var en smertenes mann og kjent med sorg.